Ny by, skolestart og spansk

Etter å ha tilbragt 4 uker rundt folk som for det meste minst var enten 10 år eldre enn meg eller 10 år yngre, følte jeg en ubeskrivelig glede da jeg møtte mine to norske medstudenter igjen lørdag morgen. Gleden ble imidlertid fort erstattet med frykt for det uunngåelige og nært forestående. Jeg var nemlig smertelig klar over at det at jeg befant meg i Mexico City betydde økonomiundervisning på spansk.

Dagen i dag begynte med at vi avla internasjonalt kontor en visitt, for å avklare hvorvidt det er mulig å gjøre endringer på fagene vi har valgt kun utfra info om navn, og på et tidspunkt der vi ennå ikke hadde fått info om alle fagene som er mulig å ta. Avklaringen lar vente på seg, men etter å ha besøkt tre av mine valgte kurs i dag, håper jeg virkelig på positivt svar... To av kursene var overmåte uinteressante! Språklig sett gikk det imidlertid bedre enn forventet. Det vil si - jeg bodde riktignok i ordboken, men jeg klarte i alle fall å få med meg essensen av den ene timen jeg var i :) Det hjelper veldig på at det går i spansk i huset jeg bor i, tror jeg.

Angående huset jeg bor i, har jeg vært veldig heldig - både med rommet mitt (hvor jeg har eget bad, kjøleskap ++), at det er rent og pent på fellesarealene, og at folkene jeg bor med er fantastiske på alle måter. Av en eller annen grunn finner jeg meg likevel ikke helt til rette, om jeg skal være helt ærlig... Jeg tenker litt innerst inne at når jeg kommer tilbake til Bergen har jeg bare lyst til å hamre fast teltpluggene, og aldri flytte igjen! Jeg savner familie, venner, menighet, naturen ... i dette øyeblikk klarer jeg ikke å komme på NOE jeg ikke liker ved den byen. Til og med regnet har sin sjarm! Hm.. Det er nok bare en fase... Tenker jeg om litt kommer til å være overveldende positivt innstilt til Mexico City, bare jeg får vendt meg til at jeg bor her. Om en liten stund, bare.

Registreringsrot og regelrytteri

Med henvisning til overskriften: la oss bare si det slik at jeg fremdeles ikke har faatt registrert visumet mitt. Og la oss bare fo/lge opp med aa si at immigrasjonskontoret er svaert saa urokkelig i forhold til reglene sine, selv om reglene har en tendens til aa endre seg for hver gang man er i kontakt med denne myndigheten. Og saa lar vi det ligge med det...

For saa lenge man glemmer ovennevnte bekymring, lar det seg noksaa greit gjo/re aa kose seg i Mexico. Den siste uka har jeg klart aa faatt unna litt turistting - jeg har besoekt almenningen(!), to museer, fredagsmarkedet, noen ruiner og et hensides stort tre. Har ogsaa vaert paa "Hierve el Agua" (=vannet koker), kjent for sine so/lepytter som ser ut som de koker, og steinformasjoner som etterlater et fint inntrykk av aa vaere en foss uten faktisk aa inneholde vann. Et slags illusjonsfjell med andre ord :)

Ellers maa jeg faa si at jeg nok gaar rundt med mer myggstifterfaring enn de fleste. I frykt for aa paadra meg flere knyttnevestore myggstikk, er jeg i konstant smo/remodus, og i dag paabegynte jeg faktisk min fjerde flaske myggmiddel. Det er helt utrolig at myggen likevel finner meg attraktiv.

Salsa og saann

Har begynt aa venne meg til at jeg ikke befinner meg i landet hvor jeg tilfreds hos far og mor har levet, og som jeg ikke vil bytte mot noe -om de saa skulle by meg et paradis med palmer oversvevet (eller noe..).

De fleste har kanskje faatt med seg at jeg savner dere alle, men at dagene naa gaar sin gang her :) Liker veldig godt skolen jeg gaar paa. Klassene er svaert smaa, og denne uka har vi ofte bare vaert to elever, der min medstudent (Sadia) er over 40 aar. Til tross for at vi ikke har vaert sammen utenom skolen ennaa, har det paa underlig vis kommet frem at jeg baade er klossete og ikke eier retningssans. Klassen synes det er utrolig at jeg ennaa ikke har klart aa finne allmenningen her, som visstnok skal vaere Oaxacas stoerste turistmagnet og umulig aa ikke finne. Intet nytt, med andre ord..

Ellers har jeg ogsaa vaert paa salsakurs én gang. (Det gjelder aa foreta seg slike ting naar man er langt borte fra folk man kan risikere aa moete jevnlig i lang tid etterpaa, hehe...) Dagen etter kurset gikk jeg paa en salsaklubb med noen (viderekomne) jeg ble kjent med paa kurset. Det viste seg at klubben vi gikk paa stort sett bare ble besoekt av folk som faktisk kunne danse (stryk 'stort sett' foran bare, hvis vi ser bort fra meg), og jeg foelte meg relativt ille til mote hele kvelden.. Opplegget var slik at alle satt rundt bord som var vendt mot et dansegulv. Naar bandet begynte aa spille, boed mennene jentene opp til dans - og naar sangen var ferdig, gikk dansepartnerne hver til sine respektive bord igjen. Jeg ser for meg at denne siviliserte formen for klubbgaaing kan vaere riktig saa trivelig naar man bare har laert seg mer enn grunntrinnene, og jeg gir salsa en ny sjanse (innenfor klasserommets vegger) i morgen :)

Ellers: Immigrasjonsregistrering er fremdeles paa to-do-lista mi; spansken gaar fremover, om enn ikke med sjumilssteg; kristne venner er mangelvare; jeg har spist gresshopper og drukket Mezcal de Gusano (som er en drink smaksatt av skikkelig feite ormer, noe jeg selvsagt var lykkelig uvitende om i selve konsumakten); og jeg ser fremdeles ut til aa ha problemer med aa begrense innleggslengden her.

Bloggaapning!

I forbindelse med at jeg naa altsaa har dratt et halvt aar til (...) om ikke helt paa andre siden av jordkloden, saa i hvert fall langt bort, tenkte jeg jeg nok en gang skulle aapne denne bloggen som har drevet og rustet en noksaa god stund. Skulle ha begynt for en stund siden, tenker jeg. Alt som har skjedd siden min ankomst for en uke siden, lar seg nemlig neppe gjengi i et blogginnlegg (dvs. saa lenge et maal om vaakne lesere bestaar..) Jeg faar likevel proeve aa gi en oppsummering.

Etter aa ha gaatt noen dager rundt i halvveis illeluktende klaer som foelge av forsinket bagasje og samtidige komplikasjoner knyttet til immigrasjonsregistrering som i sin tur umuliggjorde ethvert shoppingforsoek grunnet tidsmangel, kom jeg meg omsider til Oaxaca hvor jeg skal unnagjoere min foerste maaned av Mexico-eventyret mitt.

Spraakskolen begynte mandag ved at jeg ved en feiltakelse ble plassert i en klasse for viderekomne studenter. Feiltakelsen foerte likevel til at jeg ble kjent med en kristen laerer som var veldig glad for aa introdusere meg for menigheten sin. For foerste gang siden min ankomst kunne jeg legge meg i tro paa at jeg ikke hadde gjort et dumt valg ved aa komme hit. Jeg foelte hendelsen var en slags "Hallo, jeg har ikke glemt deg, jeg, vel!" fra Gud. Gleder meg til foerste cellegruppe naa paa fredag!

Ellers er jeg veldig glad for at jeg bor der jeg bor. Vertsmoren min, Evelia, snakker ikke engelsk, noe som er bra for spraaket mitt, og er foroevrig veldig toeff. I dag hadde vi for eksempel tequila til middagen - stemningen var god :) Hun er ogsaa paa jakt etter en rik mann som godt kan vaere stygg, saa lenge han altsaa er rik... Jeg kommer dessuten godt overens med den andre studenten som bor i huset hennes, saa det er jo kjekt ettersom jeg ikke kan skryte paa meg at jeg har faatt noen gode venner paa skolen.

Ok, slutter der og lover at fremtidige innlegg blir kortere...

Bloggen kan ikke legges ned...

...det vil si den kan legges ned rent teknisk - men ikke rent lurt (eller noe...) Søskenbarnet mitt, Stine, la nemlig ned sin blogg, og plutselig var adressen hennes vert for en pornoside. Det har jeg ikke tenkt at skal skje med sunnivaerlandsen.blogspot.com. Når altså først alle de gamle innleggene mine kommer til å ligge ute på nettet, kan jeg i alle fall navigere eventuelle nye lesere til de bedre innleggene. Her altså en oppsummering:

Verdt å lese fra 2005:
- 5. februar
- 23. februar
- 3. juni
- 19. juli
- 24. august
- 18. november
- 19. desember *)

Verdt å lese fra 2006:
- 6. januar
- 20. januar *)
- 30. januar
- 27. april
- 3. mai
- 26. september
- 15. oktober
- 26. oktober
- 31. oktober
- 12. november
- 26.-27. november (disse postene må leses i sammenheng)

Verdt å lese fra 2007:
- 5. januar
- 20. februar
- 28. februar
- 7. mars
- 19. mars
- 24. mars
- 8. mai
- 20. mai *)
- 25. juni

*) årets etter min mening beste innlegg.

Finito

Dette, mitt 151. blogginnlegg, tjener kun det formål å opplyse mine lesere om at min bloggefase nå er avsluttet. Det var kjekt så lenge det varte - 2 og 1/2 år :)

Fjelltur

Fredag kveld bestemte jeg, Ingvild og Kari oss for å dra til Mjølfjell på helgetur, og i 12-tiden hev jeg inn min 70-literssekk i bilen. Den måtte i baksetet, siden bagasjerommet var fullt av de to andres sekker. Seriøst? Full bil når tre passasjerer er på vei til en éndagstur i fjellet? Ironisk nok virket fjellturen likevel som en påminner om alt jeg egentlig bør gå til anskaffelse av: ny regnjakke, fjellsko ++. I og med regn og våte marker så nemlig føttene mine ut som store lyserosa (tilnærmet hvite) skrukketroll med negler på da jeg kom tilbake til hytta om kvelden. Men verken våte føtter eller sauebæsjeklatter (hva skjedde med de søte små kulebæsjene?) kan ødelegge de fantastiske naturopplevelsene landet vårt har å by på. Jeg merker jeg blir mer og mer stolt av landet mitt jo eldre jeg blir.

Å, i dag fant jeg forresten ut (via Elle) at jeg kommer til å møte min fremtidige flerspråklige ektemann i Jotunheimen. Noen som har en hytte der eller noe? ...